Filmen skulle egentlig filmes i slutten av mars, men pga en rekke koronautsettelser ble det slutten av oktober. Vi hadde både hovedrolle, produsent, biroller og andre i karantene, men klarte med god innsats fra alle og spesielt produsentteamet Petter, Hedvig og Daniel å organisere oss rundt det. Og også å skaffe ny «Prest» i den drivende rollen. Kanskje er det pga den lange ventetiden, eller kanskje vi rett og slett har fått med oss engasjerte og flinke folk. Men vi hadde det gøy, og følte at vi alle gjorde godt arbeid. Nå gleder vi oss til å fortsette med etterarbeide på filmen som sammen med den andre Røstfilmen Mordir Actum i beste fall får premiere på Bergen Kino i januar.
Røst vil i perioden fremover presentere noen av de talentfulle ungdommene som var med i filmen. Først ut er manusforfatter Håkon Walderhaug Jørgensen som selv forteller hvordan det var å jobbe med filmmanuset. Håkon var også script, regiassistent og innspillingsassistent på opptak.
Foto: Henrik Natås
Ideen til Bibelgruppen fikk jeg under en brainstormingsomgang. Utgangspunktet for Røst 2020 var location. Handlingen måtte holdes til en kirke, og tematikken skulle være omkring ordet Flukt. Jeg lagde meg først et tankekart til ordet flukt. Ord som krig, miljøflyktning, flykte hjemmefra og flukt fra politiet kom opp. Det som interesserte meg mest var derimot flukt fra seg selv. Flukt fra følelsene og tankene sine. Dette var det jeg fant mest drama i, spesielt indre drama, som gir de mest effektive historiene. Jeg fortsatte videre med å lage lignende tankekart for kirke, og fant hvilken dramatikk man kunne finne innen kristendom. Dramaet omkring homofili og homoterapi var veldig i søkelyset i perioden jeg skrev ideen, fra skandalen rundt homoterapi på NLA Høyskolen i Bergen. Dermed hadde jeg indre drama i form av flukt fra seg selv, og en tematikk som passet til lokasjonen. Det skal her nevnes at lokasjonen endret seg i løpet av skriveprosessen, fra kirke til et bedehus, men historien holdt seg den samme.
For å begynne å skrive manuset trengte jeg å gjøre mye research om homoterapi og hvordan dette fungerer. Jeg fant flere videoer om konverteringsterapi, både amerikanske på YouTube og norske fra VGTV og Morten Hegseth. Jeg fant ulike strategier terapien bruker, og en del av disse ble lagt direkte inn i manuset. Dette hjalp meg veldig, og gav meg en oversikt over tematikken som jeg trengte for å håndtere et så sensitivt og avansert tema.
En utfordring i arbeidet av manuset var å oversette den indre flukten og kampen med seg selv til et audiovisuelt medium som jo film er. Det å finne fysiske måter å vise denne indre kampen på er det som er kjernen i all manusskriving. Her kommer jo det velkjente uttrykket som nå nesten er blitt en klisje: «Show, don’t tell». Det blir mye sagt, ofte til det kjedsommelige, men det er virkelig noe i det. Vis følelsene til karakterene gjennom handlinger heller enn ord. Dialog er den minst effektive måten å fortelle en historie på. Vis hvordan de kommer frem til valgene de gjør, som fører til den overordnede endringen av dem som karakterer. Små handlinger på den store skjermen er det som snakker høyest.
Foto: Henrik Natås
Gjennom de lange månedene mellom februar, dra jeg startet med ideen, og oktober da vi gikk i opptak av filmen, gikk manuset gjennom utallige utkast. Førsteutkastet var som alle førsteutkast kun et skjellet av en historie som trengte mye arbeid, både i utfylling, retning og karakterbygging. Jeg gikk mange runder med regissør Vigdis om karakterene og deres motivasjoner. Dette er helt sentralt for å skrive et godt manus. Spesielt har vi vært gjennom prestekarakteren som driver terapien. Antagonisten i en film er veldig ofte den vanskeligste å skrive, og man må passe seg for å ikke underskrive dem. Man må gå inn i denne karakteren på samme måte som man går inn i hovedkarakterene og finne dens indre motivasjon. En må tenke at antagonisten tross alt er helten i sin egen verden. Da må man som manusforfatter kunne forsvare valgene dems på samme måte som protagonistene. Derfor ble særlig tonen til presten som holder terapien gjennom filmen har vært det vi har jobbet mest med, og mye av dette gikk på hvor tøff han skulle være i sin terapi. Altså var det både nyttig og lærerikt å prøve ulike retninger på ham før man finner det man synes passer best. Dette er noe av det jeg synes er vanskeligst innen manusskriving: Å endre og leke med ting som man allerede synes er bra fra før av. Likevel gir det alltid gode resultater til slutt, og er en god måte å jobbe videre med et manusutkast.
Manusarbeid er veldig hardt arbeid. Jeg har gått mange runder med meg selv rundt hva jeg synes om dette manuset. Jeg har gått fra å være skikkelig fornøyd og motivert til å være veldig lei av hele historien. Dette er helt normalt når man skriver, spesielt over en lengre periode. Skriving er hardt arbeid. Det koster av deg. Man legger inn en del av skjelen sin i det man skriver. Man utforsker sin indre psyke og indre følelser for å finne det menneskelige. Man legger alt man har i de få sidene som etter hvert kommer på skjermen. Man føler seg tom når man er ferdig. Men man kommer ut større på andre siden. Og ingenting føles bedre enn å se det en har skrevet spille seg ut foran deg.